Felix bar på en hemmelighet ingen visste om

Felix første møte med Kristiansund var en kald januarkveld i 2004. Da Felix var bare 9 år, pakket moren spontant sammen sakene og flyttet han og lillebroren fra Øst-Tyskland til Norge på jakt etter en bedre fremtid.

Men overgangen var stor.

For med sin gebrokken norsk, utdaterte klær og «bolleklipp», kjente Felix tidlig på følelsen av å ikke passe inn.

– Når man er yngre, vil man bare være som alle andre. Skiller man seg ut, blir man fort gjort narr av eller fryst ut. Barn kan være skikkelig slemme mot hverandre, sier han. 

Etter hvert lærte han seg å snakke flytende norsk, fikk seg venner og ble stadig mer kjent som «bryter-Felix».

Men samtidig som livet utenfor husets fire vegger begynte å blomstre, var hjemmesituasjonen en helt annen. For moren hadde sakte men sikkert begynt å utvikle en alkoholavhengighet.

– Når man har alkoholisme på hjemmebane, så føler man på en skam fordi kontrastene blir så store. Hos de andre i klassen var det jo alltid rent og ryddig, og det føltes trygt. 

Besøk med hjem etter skolen var derfor noe Felix sjeldent gjorde. Ingen måtte få vite hvordan han egentlig hadde det hjemme. 

– Jeg visste jo aldri hvordan sinnsstemningen og formen til mamma var. Mamma var alltid verdens beste. Men hun endret seg når hun drakk.  Alt ble så overdrevent og ubehagelig.

Men det verste var lyvingen om hvordan ting egentlig var, forteller han.

– Jeg klarte ikke være ærlig for jeg synes det var så flaut. Og som barn er det å lyve utveien, fordi man er så redd for å bli sett ned på. 

Da ting var på sitt verste, pleide han og lillebroren å låse seg inn på soverommet sitt.

– Det hendte vi gråt hele natten. Men da morgen kom, var det ikke annet å gjøre enn å tørke tårene og gå på skolen.

For selv om moren strevde med alkohol, var hun opptatt av at guttene hennes skulle lykkes, og stilte høye krav til både skolearbeidet og prestasjonene på brytematta. 

Som en måte å komme gjennom hverdagen på, lærte Felix derfor tidlig å undertrykke de vonde følelsene. 

Å vise at man var lei seg, trist og skuffet, ble sett på som et svakhetstegn. For følelser var noe verken moren eller Felix hadde lært seg å snakke om. 

– Vi snakket aldri om hvordan vi hadde det. At jeg har blitt emosjonelt traumatisert på et vis, er ikke til å stikke under en stol.

I stedet koblet Felix ut de vonde følelsene ved å fokusere på brytingen.

Den ble et fristed som var der uansett hvordan livet utenfor brytematten var.

– Den har vært som et hjem, en trøst og en motivasjon. Hvis jeg ikke hadde hatt brytingen, hadde jeg nok ikke klart å «holde meg på matta», bokstavelig talt. 

 

Julaften han aldri glemmer

For ting var alt annet enn bra hjemme. Og det toppet seg julaften 2017, en dag Felix aldri vil glemme.

På det tidspunktet hadde avhengigheten til moren tatt over livet hennes. Beruset hadde hun vært hele dagen, og da kvelden kom, bestemte hun seg for å sette seg i bilen.

Etter hvert oppdager Felix og et annet familiemedlem at både moren og bilen er borte. De løper opp av sofaen og springer ut for å lete etter henne.

Til slutt ser de en bil komme vinglende på veien. Bak rattet sitter moren. I et forsøk på å stoppe henne, velger Felix å stille seg i veien. 

Men det er ikke før moren er i ferd med å kjøre ned sin egen sønn, at hun skjønner hva som er i ferd med å skje. Hun svinger av i grevens tid og kjører istedenfor inn i et tre. 

Heldigvis kommer de uskadet fra hendelsen begge to. Iallfall på utsiden. For kvelden ble en av de tøffeste de begge har opplevd på lenge.

Kanskje den tøffeste noen gang. 

– Jeg så ingen annen utvei enn å ringe politiet. Det er nok det hardeste jeg har gjort, for jeg visste jo at hun ville havne på glattcelle. 

Dagen etter blir heller ikke noe lettere. For nå orker ikke Felix og familien mer, og velger å stille henne et ultimatum; «Slutt og drikk eller mist dem du er glad i». 

Dette skulle bli et vendepunkt for moren, som innser hva som står på spill. Hun velger til slutt å legge seg inn på en behandlingsklinikk for å få hjelp. 

Månedene i behandling er tøffe, men ønsket om å bli rusfri står heldigvis sterkt.

– Hun la virkelig hele hjerte sitt i kampen om å bli frisk. Jeg er utrolig stolt av henne.

Felix har selv slitt med depresjon, og har kjent på konsekvensen av å holde ting inne. 

I tillegg til å være flinkere til å prate om det som er vondt, hjelper det det å reise og oppleve nye ting, forteller han.

– Det er noe terapeutisk med å komme seg bort. Også får man litt perspektiv på ting også. Mange av de jeg har møtt på reisen, lever uten vann i springen, men har fortsatt et smil rundt munnen. Det får en til å sette mer pris på livet og hvor langt man har kommet.

Neste gang er planen å ta med seg moren sin på tur. En plan som ville vært helt uaktuelt for noen år siden. 

– Det er noe vi har snakket om lenge, så det håper jeg vi får til.

Men først venter OL i 2024. 

– Man kan jo si at jaget etter medaljer har blitt min avhengighet. Det sies at det er lettere å bli milliardær enn å bli olympisk mester, men den kampen er det verdt.  Å vinne OL-medalje hadde betydd alt.