I dag skal vi sørge. I morgen må vi handle.

Blålys og sirener, ambulansen kjører inn på torget. Ambulansearbeiderne løper ut, jobber raskt og intenst. En ung jente får livreddende førstehjelp. Vil hun klare seg, eller blir hun et tall i den dystre statistikken over norske overdosedødsfall?   

Tekst av Janka Holstad, direktør Blå Kors Divisjon Behandling.

Rundt 260 mennesker dør av overdoser i Norge hvert år. Verdens beste helse- og velferdssystemer til tross, Norge troner fremdeles helt der oppe på statistikken over registrerte overdosedødsfall i Europa. Tusener av unge mennesker har dødd. Som samfunn har vi sviktet denne utsatte gruppen altfor lenge.

Men vi har tro på at den nye nasjonale strategien mot overdosedødsfall vil kunne redde flere fra å dø i fremtiden.  

Mandag 31. august markerer vi den internasjonale overdosedagen. I dag skal vi minnes de mange tusen som har endt sine liv i overdose, og vi skal hedre deres minne gjennom å skape bevissthet om at overdoser faktisk kan forebygges. Der er den nasjonale strategien tydelig.  

Mennesker som dør i overdoser, er ulike. Noen er slitne etter et langt og hardt liv, noen har levd på gata, noen er unge og utprøvende, noen har jobb og bolig. Mange vil leve, noen er likegyldig og et fåtall ønsker seg bort fra livet. Men de har alle en gang vært barn med drømmer, håp og ønsker om et godt liv.

Alle hadde talenter, evner og interesser som ble skjult i misbruket. Noen er fedre, mødre, søstre, brødre, kjærester, og den viktigste personen i et annet menneskes liv. Andre er ensomme og alene. Men en ting er sikkert: Ingen av dem drømte om livet som rusavhengig. Overdoser og misbruk er smerte, ulevd liv og tapte muligheter.  

Døden er en naturlig del av livet, men å dø av overdose er ikke naturlig. Overdoser kan nemlig hindres, og vi vet stadig mer om hvordan.

Blå Kors særlig opptatt av tre områder i den nasjonale strategien

For det første vet vi at en overdose sjelden er et engangstilfelle. Det er en overhengende fare for gjentakelse hos dem som har først har satt en overdose. De som reddes må derfor følges tettere opp. Det er behov for økt fokus på somatisk helse. Svekket somatisk helse og ernæringstilstand øker faren for overdose for den enkelte. En dose som en person en dag tåler, vil en annen dag, med nedsatt allmenntilstand, kunne føre til økt overdosefare.

Og når de følges opp bør de slippe å oppleve krav om egenandel når de kommer til hektene. Å kreve egenandel av disse pasientene gjør at mange av dem vegrer seg for å benytte helsetjenester og behandling. En overdose er både livstruende og et tydelig symptom på forverring av en kronisk tilstand. Da må vi ikke sette økonomiske hindringer i veien for videre behandling og hjelp.  

Hvordan brukerne opplever hjelpeapparatet

For det tredje må de som hjelper rusavhengige i faresonen snakke mer sammen. Oppsøkende og gatenære tiltak, overdoseteam, forebyggingstjenester, kommunehelsetjenesten og behandlingsapparatet må rett og slett stokke beina bedre og få til en mer sømløs ordning og bedre kommunikasjon. Vi må samvirke og samhandle på en slik måte at brukerne opplever hjelpeapparatet som samsnakkede, koordinerte og samarbeidende hjelpere.

Vi har ingen flere å miste.

Janka Holstad

Jenta på torget lever. Etter en stund reiser hun seg. Hun ble ikke et tall i en dyster statistikk, ikke denne gangen. Denne gangen rakk de det. Ofte kommer de for sent. Når vi vil hindre at mennesker dør av rusmidler kan vi ikke komme for sent, og når vi kommer må vi ta tak. Og vi må holde fast. Vi må ikke slippe taket i våre medmennesker når de trenger oss.  

Rus er et sammensatt problem

Rus er blant våre alvorligste sosiale problemer. Det er en helseutfordring, et samfunnsproblem, et familieproblem, et individuelt problem, et levekårsproblem og et kulturelt betinget problem. Et sammensatt problem med andre ord.

Vi mener mennesker med sammensatte problemer også må møtes med medmenneskelighet, med verdighet og med kvalitet. Sammensatte problemer må løses av samhandlende tjenester, akkurat slik som pasienter med sammensatte lidelser i andre deler av helsevesenet – der man blir prioritert når det står om livet.

Statistikken over overdosedødsfall lyver ikke: Dette er mennesker i livsfare.   

De trenger å møte andre mennesker. I de gode menneskemøtene kan tilliten vekkes, egenkraften styrkes og endring bli mulig. De må få møte dyktige fagfolk og engasjerte frivillige. VI må slutte å late som om de ikke finnes, eller har menneskeverd og rettigheter, bare fordi de ikke skriver kronikker eller roper ut sine krav i protesttog.  

I dag skal vi sørge, minnes og hedre alle dem vi har mista. Men i morgen må vi begynne å handle. Vi har ingen flere å miste. Det nytter å strekke seg litt ekstra og det nytter å prioritere denne utsatte gruppen medmennesker. Vi må intensivere kampen for et samfunn der ingen som kan reddes skal behøve å dø.