– Hadde det ikke vært for Blå Kors barnas stasjon hadde jeg ikke sittet her i dag

Historien er anonymt skrevet, men basert på en ekte historie. «Aisha» er et fiktivt navn. Artikkelen ble første gang skrevet i 2020.

Sønnen hennes er elektrisk. Han er så oppspilt at hele kroppen dirrer av glede, mens tårene renner. Han er invitert til pizzafest sammen med Blå Kors barnas stasjon.

– Jeg har aldri sett ham så glad noen gang. Jeg kommer aldri til å glemme det, forteller alenemoren, Aisha (38).

Vi møtes hos Blå Kors barnas stasjon i Drammen, der Aisha har gått i 9 år. Solen skinner ned på oss i det vi nikker mot hverandre. Lysstrålene er en kontrast til den mørke bagasjen Aisha har med seg i livet. Et liv hun flere ganger har hatt lyst til å ende. Kampene er for mørke. For tunge. Nederst, helt i bunn, sier det stopp.

– Hadde det ikke vært for Blå Kors barnas stasjon hadde jeg ikke sittet her i dag. Det kan jeg med sikkerhet si.

Store kontraster

Aisha var bare 17 år da hun møtte mannen som ble far til hennes eldste datter, som nå er 18 år. De ønsket å flytte til Norge. Et land som ingen i familien kjente så godt til. De visste at det var i Europa et sted. Nå vet de at det er i Skandinavia. Aisha ler så krøllene danser på hodet. Når Aisha ler lyser hele ansiktet opp, og det glitrer i de usminkede øynene.

Det er stor kontrast mellom Norge og der hun kommer fra. Kvinnesynet er som natt og dag. Hun måtte kjempe med faren sin for å få lov til å gå på skolen, og faren slo henne. Opplevelsen av psykisk og fysisk vold, og annen traume, sitter i ryggraden.

Det er tilgitt, men aldri glemt. Moren sin derimot husker Aisha som en perle. Henne hadde hun en nærhet til. De dro på bad sammen og moren skrubbet henne. Selve historien om forholdet til moren beskriver hun så vakkert.

Mørkesiden av Norge

I Norge opplever hun ikke den samme nærheten. Hun elsker landet. Det bekrefter hun. Beskriver naturen som tatt ut av et eventyr og snøen som daler ned fra himmelen. Det er trygt og godt. Samtidig er mørkesiden et lukket samfunn.

– Jeg opplever at i Norge skal vi helst bare ha det hyggelig og gøy sammen. Vi skal ikke snakke om problemer med andre. Derfor tror jeg at det er lettere å stå utenfor i Norge fordi åpenheten og nærheten ikke er like tilstedeværende, forteller Aisha.

Fra å være en åpen person, lukket hun problemene i en boks og låste igjen.
– Det er aldri tid og rom til at jeg kan fortelle hvordan jeg egentlig har det. Når andre får vite det sier de at jeg visste ikke at det var så ille.

Aisha sukker tungt. Ser ned i bordet.

– Barna mine har ikke valgt dette livet. Jeg har hele veien hatt et ønske om å være ærlig om situasjonen. Hadde vi ikke hatt Barnas Stasjon hadde det ikke gått.

Trengte tilhørighet

Hva gjorde at du oppsøkte Blå Kors barnas stasjon første gang?

– Minstemann var bare noen måneder gammel. Dattera mi var på det tidspunktet 9 år. Jeg hadde ingen venner med barn.

Faren til deres felles sønn møtte hun i Norge. Han hadde heller ikke et stort nettverk. Alt de gjorde var å gå til og fra biblioteket, eller tilbrakte tiden bak lukkede dører. Det var på biblioteket at de skulle møte på Ann Marie fra Blå Kors barnas stasjon i Drammen. Hun fortalte om tilbudet og inviterte dem over. Miljøterapeuten skulle ende opp å bli en av hennes nærmeste støttespillere i livet.

– Det var midt i blinken for oss. Det var godt å ha et sted å komme til og møte andre i tilsvarende situasjon.

Sårbarheten

I denne perioden sleit mannen hennes med rusproblemer, sosial angst og depresjoner. Det forverret seg da Aisha var gravid.

– Han ble bare verre og verre, og jeg ble mer og mer hysterisk. Han ramlet kraftig utpå de siste månedene før sønnen vår ble født. Da sa jeg nå er det nok. Da tok han steget med å få behandling.

Aisha tar seg et glass vann. Kjenner at munnen blir tørr. Det er tøft å snakke om.

– Du blir til slutt innesluttet og lukker deg i en boble. Vi prøvde å være ute, men vi klarte det ikke.

Hun innrømmer at det var tøft som pårørende. I tillegg til at Aisha har sin bagasje. Den dukker opp innimellom som en uventet gjest, som ikke er velkommen. Aggressiviteten følger etter henne som en klegg. Den slipper ikke taket.

– Vi har kræsjet mange ganger. Da tar jeg barna og flytter ut, for å få avstand.

Hele livet har vært en kamp

I dag bor hun alene. Det er noen år siden at hun flyttet fra mannen sin, men de elsker hverandre fortsatt.
– Vi har en fortid sammen og vi er veldig glade i hverandre. Vi klarer ikke å holde oss borte fra hverandre, smiler hun litt skjevt.

Utfordringene har stått i kø. Hele livet hennes har vært en stor kamp.
– Barnas Stasjon har vært der og hjulpet meg gjennom det. Å ha noen som kan lytte til deg, som hjelper deg praktisk og til å sortere tanker. Det har betydd alt for meg og barna mine.

– Jeg har blitt kastet rundt som en ball i systemet fordi jeg ikke har vært syk nok. Jeg husker jeg ringte Ann Marie (hos Blå Kors barnas stasjon) og var hysterisk etter et uavklart møte med NAV. Da var jeg ferdig, sa jeg på telefonen. Da var det helt mørkt. Uten Barnas Stasjon hadde jeg gitt opp.

– Man trenger noen ganger bare en som sier dette kan du begynne med, og viser deg begynnelsen og enden.

Traumatisk arbeidsulykke

Aisha har jobbet hele veien, men for tre år siden hadde hun en traumatisk arbeidsulykke der fingrene kom i klem og knuste. I tredve minutter måtte hun stå med hånden i knus til brannvesenet kom.

Hun grøsser når hun forteller. Smerten sitter i henne som at det skjedde i går.
Etter ulykken ble det for tøft. Noen måneder senere flyttet hun fra mannen.  

I dag, tre år senere, er hun tilbake i jobb. Traumene etter ulykken har satt spor, men hun kjemper seg tilbake.

Ferietid i Norge

Aisha og hennes to barn er plukket ut til prøveprosjektet «Familieferie på egenhånd» hos Blå Kors barnas stasjon. Familien har to-tre dager til rådighet der de selv må betale transport og mat, mens Blå Kors barnas stasjon hjelper til med inngangsbilletter til eksempelvis aktivitetsparker og overnatting. Målet er at familien skal finne et feriested i Norge på egenhånd, med mulighet for bistand på veien.

– Jeg ble så lettet da jeg fikk vite det, smiler Aisha.
– Datteren min vil til Stavanger, skyter hun inn.
– Men jeg er usikker. Det er langt avgårde og hva om det blir regn? Det blir ikke så hyggelig.

Vil slippe andre til

Ellers har tobarnsmoren ingen ferieplaner.
– Jeg har pleid å søke ferie hos Blå Kors ferier, men i år var jeg usikker. Vi har vært i Kristiansand og dyreparken mange ganger, som barna har gode minner fra. Jeg ønsket at andre kunne slippe til i år og få muligheten til å oppleve det samme.

Hun har ikke mulighet til å tilby barna sine det som for andre kan være en sydenferie eller hyttetur ved sjøen.

– Jeg synes det er trist at jeg ikke kan tilby de noe mer, men jeg prøver. Jeg sørger alltid for en liten tur, enten om vi har reist via Blå Kors ferier eller Barnas Stasjon i Drammen. Vi overnattet også i telt et par netter på Langøyene et år. Da tok vi båten inn til Aker Brygge og kjøpte is.

Drømmen

Aisha er glad i naturen og er ikke redd for å sove noen netter i telt. I tre år var familien med Røde Kors på leirtur. Da hun først var der kunne hun like gjerne verve seg som frivillig. Hun oppleves som en positiv bidragsyter og en kjemperessurs.

For Aisha spiller det ingen rolle hvor du er fra. Hun er bare nysgjerrig og interessert, og bidrar til gode samtaler mellom mennesker.

– Drømmen min er å jobbe med mennesker. Jeg ønsker at bagasjen min skal komme andre til nytte. Jeg vil bruke den til noe positivt.

– Akkurat som at Barnas Stasjon har vært min positivitet og gitt meg håp, vil jeg bidra til å gi håp til andre.

Hun ser etterlengtet ut i luften, og øynene stråler. Det er lidenskapen som tennes i henne.

Spesiell plass i hjertet

I 9 år har hun vært til og fra som besøkende hos Blå Kors barnas stasjon i Drammen. Barna har fått oppleve middager på onsdager, ferier, aktiviteter, kursing i barneoppdragelse og økonomi.

– For begge barna mine har Barnas Stasjon en spesiell plass i hjertet. Det er som et hjem.

I dag er det fortsatt et hjem for 9-åringen, og Aisha kommer innimellom. Det er et godt sted for henne. Her opplever hun mestring, tilhørighet, vennskap og glede.

– Jeg er evig takknemlig, sier hun med en klump i brystet. Hun svelger. Smilet brer om seg. Hun begynner å le en trillende og god latter. Hun har det fint nå.