Terje har få gode minner om sin barndom. Med en far som drakk og slo, og en mor som var psykisk syk, måtte han tidlig klare seg selv. Det som kunne ha vært en trygg havn i skoleverket ble et endeløst mareritt med mobbing og lærere som overså ham.
– I min oppvekst svikta alle rundt meg. Jeg var som en katt som ingen eide. Min far var alkoholiker og voldelig. Jeg ble mobbet på skolen og hadde ingen venner. Vi flytta mye, fikk lite mat og holdt på å fryse i hjel, sier Terje Forsberg.
Frarøvet barndom
I sitt 69 år lange liv har han opplevd mer vondt enn noen skal behøve. Med en frarøvet barndom og traumer som voksen, har han brukt lang tid på å finne lykken i livet.
Med foreldre som ikke kunne ta vare på ham ble de værende på flyttefot i mange år. Fotfeste der han bodde og de gode relasjonene med venner, fikk derfor aldri tid til å utvikle seg.
– Vi flytta mye da jeg var barn. Det var fordi at hver gang vi kom til et nytt sted ble barnevernet oppmerksom på situasjonen vår fordi jeg kunne komme på skolen med møkkete klær, uten mat og noen ganger uten sko på beina. Da pakket foreldrene mine sakene våre og flyttet fra problemet. Dette ble en vond runddans som vedvarte i mange år, forteller han.
Ble tatt ut av skolen
Han har tidlige minner der han måtte klare seg selv, og finne ut av livet på egenhånd.
– Fordi vi dro fra sted til sted, sør til nord, brukte jeg mye tid alene. Jeg opplevde såpass mye uro og hadde vondter hjemmefra, at jeg heller ikke klarte å konsentrere meg på skolen.
– Når du ikke har en trygg havn å komme hjem til er det vanskelig å være trygg utenfor hjemmet også. Jeg kunne hverken lese eller skrive, og lærerne den gang beskrev meg som dum, sier Terje.
Etter mye mobbing på skolen ble han til slutt tatt ut av skolen som 8-åring og plassert på internatskole. Der opplevde han mer utestenging og latterliggjøring fordi han ikke kunne lese og skrive som de andre.
Det resulterte i at han begynte å drikke alkohol og stjele brennevin i en alder av bare 11 år. Det ble en flukt fra virkeligheten. Han flyktet inn i sin egen fantasiverden.
Tilliten som raknet
Som barn trengte Terje mye kjærlighet og tok det der han kunne få tak i det. Det resulterte i at han stolte på mennesker han ikke burde stolt på – og tilliten raknet igjen og igjen.
På et tidspunkt flyttet de til Lærdal i Sogn og han havnet igjen på egen vandring på kveldstid, uten venner og uten foreldrene. Det var på en av disse vandringene at han skulle oppleve et nytt tillitsbrudd som skulle koste ham mange tårer.
– Jeg gikk ute og forbi et gammelt hus, der bodde det et koselig ektepar. Konen i huset pleide å se meg og smile pent og pyntelig – og slik følte jeg meg sett. En dag kom hun bort til meg og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg var over meg av glede fordi noen endelig kunne se meg, sier han.
Alt har en slutt
Da konen i huset skjønte at han ikke hadde det bra inviterte hun gutten inn på speilegg.
– Speilegg var noe av det beste jeg visste, og jeg ble med inn for å spise middag. Dette skjedde flere ganger. Til slutt følte jeg meg trygg og hjemme hos ekteparet. Som en ekte familie.
Men en dag tok det slutt.
– Etter middag en dag så begynte mannen i huset å oppføre seg merkelig. Han hadde intime tilnærmelser til meg, og ba meg etter hvert bli med på soverommet. Der prøvde han å forgripe seg på meg. Alt raknet. Jeg løp ut og kom meg heldigvis unna. Den dagen mista jeg både pusten og tilliten, atter en gang, sier han og ser ned i bordplaten.
Lyspunkt i livet
Selv om Terje ikke husker barndommen sin som noe god, er han opptatt av å løfte frem de få gode opplevelsene, som var med på å hjelpe ham i riktig retning i livet.
Da han fylte 21 år kunne han fremdeles ikke lese eller skrive. Så møtte han Sara.
– Etter mye selvransakelse og identitetskriser hadde jeg på et tidspunkt funnet ro i den kristne troen. Jeg opplevde å finne trøst i Gud. Det ga meg livsmot, og jeg begynte å gå i kirken.
En ettermiddag gikk han alene til kirken i Sarpsborg. Der møtte han en gammel dame på 80 år.
– Sara var en gammel, krokete dame som alltid hadde bibelen med seg. Hun henvendte seg til meg da jeg kom inn i kirken og oppdaget raskt at jeg ikke kunne lese et eneste bibelvers, ler han.
Begynnelsen på resten av livet
Til tross for mange tidligere tillitsbrudd var det noe i Terje som sa at han kunne stole på denne gamle damen, med det omsorgsfulle smilet, og det store ønsket om å vise ham bibelen.
– Sara lærte meg å lese bibelen. Bokstav for bokstav som etter hvert ble til ord og meningsfulle setninger. Det var begynnelsen på resten av livet mitt, forteller han. Øynene lysner til.
– Det endte i 5 selvskrevne bøker og 2000 foredrag, sier han og tar opp den siste boka han har skrevet.
«Bestefars vandring» har han kalt den. I boka er det illustrasjoner laget av barnebarna.
Terje tok ex.phil som 52-åring, og har i dag skapt en egen familiebedrift: Malermestrene Forsberg.
– Jeg begynte å male for å tjene til livets opphold. Etter hvert ble jeg så god at jeg kunne starte for meg selv og gjøre det til et ekte levebrød. Nå har sønnene mine tatt over firmaet, smiler han.
Voksne må aldri slutte å spørre
Som barn opplevde han at ingen voksne turte å spørre ham hvordan han egentlig hadde det, og følte seg oversett av både lærere og kommuner han bodde i.
– Barnevernet burde tatt grep og fått meg inn i en fosterfamilie. Likevel lot de foreldrene mine fare med meg land og strand uten å ta ytterligere grep. Det ødela meg.
Han forteller at lærere og andre som er i kontakt med barn på fritiden har et stort ansvar for å ta grep når de møter barn, som tilsynelatende ikke har det bra.
– Jeg har selv jobbet som lærervikar, og har brukt oppveksten min til å gjenkjenne disse barna. Kommer noen alltid for sent til skolen eller aldri blir hentet av foreldrene lyser varsellampene mine. Slik har jeg hjulpet mange barn og unge bare ved å spørre, sier han.
2-3 barn i hver klasse
Minst 135.000 barn i Norge har en vanskelig oppvekst som følge av foreldres rusmisbruk og/eller dårlige psykiske helse. Det gjelder 2-3 barn i hver skoleklasse.
– For å nå disse barna må voksne aldri slutte å spørre. Vi må stille konkrete spørsmål. «Hvordan har du det?» er ikke alltid nok. Man bør heller stille spørsmål om hva man har gjort hjemme for eksempel, da er det mye enklere for barn å sette ord på hva som skjer i hjemmet, sier han.
Terje understreker at å se et barn ikke er så vanskelig som det ser ut til – men at det handler om mot til å tørre og anerkjenne at man har ansvar for barn som ikke bare er ens egne.
– Når du jobber i skolen eller med barn på andre måter har du et ansvar. Hvis du ser at et barn faller utenfor eller ikke har det bra, så er det et godt nok tegn til å kunne ta grep.
Hans beste råd er å se bak barns såkalt dårlige oppførsel.
– Jeg var selv et såkalt problembarn. Jeg var sint og utagerende fordi jeg ikke hadde det godt hjemme. Selv har jeg sett mange unge blitt stemplet som problembarn også nå til dags, heller enn at noen har tatt dem til side og funnet ut av hvorfor de oppfører seg slik. Ingen barn er sinte bare for å være sinte, sier han.
Snudde det vonde til noe godt
Terje er glad for at han i dag kan bruke de dårlige erfaringene til å hjelpe andre.
– Nå har jeg jobbet meg gjennom det vonde og opplevd livet mitt på nytt. Jeg har tatt ansvar for eget liv og snudd alt det vonde til noe godt jeg kan bruke for andre – og meg selv.
Han holder i dag foredrag og motiverer mennesker til å gjøre det beste med livene sine. Positivitet er hans medisin i livet.
Det blir bedre
– Det blir bedre, selv om det ikke alltid føles slik når man står til knærne i dritt. Men jeg er et levende bevis på det. Jeg ønsket ikke å ha det vanskelig som voksen, selv om jeg mistet barndommen min. Det krevde at jeg tok grep på egenhånd og skapet det livet jeg hadde lyst til.
Nå har han kone, barn og barnebarn, og lever livets glade dager som pensjonist.
– Det er viktig for meg å si at det er aldri for sent for at livet kan bli skikkelig bra. Har du det dårlig så husk at det finnes en dag i morgen – og en dag etter der igjen. Du må bare aldri miste håpet, avslutter han.