– Å være Tidgiver har gitt meg en mulighet til å utforske eget tankesett, forteller Cecilie Jeanette Rodahl (33), som mener frivillighetsrollen er en verdsatt oppgave som består av å gi av sin tid.
De frivillige i Blå Kors heter tidgivere. Det handler om å ta ut det beste i mennesker. Gi mennesker tid og rom der de kan vokse, lære og føle.
Cecilie åpner opp om at det å gi av seg selv kort og godt handler om å styrke andres evne til å overleve dagene. Når hun forklarer rollen sin, åpner den opp om at hun gir medmennesker en bekreftelse på at de er verdt noe.
Anerkjenner mennesker
– Blå Kors minJUL omfavner noe veldig viktig, noe jeg tenker at vi i dagens samfunn trenger mer av.
Tidgivere forstår mennesker i lys av hva de har opplevd. Det er noe håpefullt og anerkjennende i disse møtene. Hun erfarer noe som berører henne og som får henne til å reflektere.
Hun opplever at hun blir motivert til å gå imot samfunnets fokus på det overflødige. Julen handler om mennesker. Det å kunne glede andre. Blå Kors minJUL er et speil på noen ekte. Det er sorg. Smerte. Følelser. Glede. Takknemlighet.
– Det gis en ny tid til de familiene som ellers kjenner på mange tunge følelser.
Sårbarhet kan være resultatet av å ha levd et krevende liv. Det kan handle om en opplevelse av ensomhet eller mislykkethet. Eller fattigdom. Den som oppleves å frarøve barna et verdig liv.
– Vi møter hverdagshelter
Disse familiene står i livet sitt. Selv når det er tappet for glede. De får ikke presseoppslag for sin tapperhet, men de betaler en høy pris for sitt strev. Hver dag.
Cecilie erfarer at Blå Kors minJUL fjerner brodden i noe av det vonde. Hun snakker om at når vi har det vondt tilbringer vi mye tid inne i oss selv. Vi bekymrer oss, grubler, angrer og kverner over alt vi ikke får til. Når man møter andre som er åpne, flyttes oppmerksomheten utover.
– Det skapes en pause, men også inspirasjon. Jeg håper de føler seg sett, og at ingen føler fordømmelse, meddeler hun og fortsetter.
– Vi trenger alle hjelp på et tidspunkt i livet. Når høytiden nærmer seg kan vanskelige følelser bli overveldende. Det er vel noe med all gleden som presenteres rundt om, sammen med bildet på en lykkelig familie.
Selveste julekvelden. Dagen etter lille julaften og før første juledag. Den som er preget av sterke følelser. Gode, men for noen også vonde. Julen er nostalgi. En tennplugg av lengsel, men for noen en tid de helst vil komme fordbi.
– Disse trenger solidaritet. Å møte familier som opplever å komme til kort, mennesker som erfarer at tryggheten er borte og gleden vanskelig å finne, minner meg på det ansvaret jeg har som medmenneske.
Tar øyeblikkene tilbake
– Tiden vi bruker på andre mennesker forbedrer livskvaliteten og den daglige tilnærmingen til andre, beskriver Cecilie. Frivilligheten fører med seg ettertanke.
Samfunnet skaper mer enn hva vi trenger. Disse familiene kjenner på nettopp denne virkeligheten. Derfor er det så fint å få være en del av noe som senker forventningene og tar øyeblikkene tilbake.
– Jeg føler selv at jeg har et godt liv, det å gi fra seg tid koster lite, erfarer Cecilie.
Det er lett å leve i sin egen boble
Menneskemøter gjør noe med refleksjonsrekken. Norge er et av verdens rikeste land. Hvordan kan ha seg at det blir flere og flere fattige her i landet? Ulikhetene blir større og tydeligere. Fattigdommen påvirker livet til dem det gjelder, slik at de ikke har mulighet til å leve et fullverdig liv.
– Gi litt av tiden din, råder Cecilie. I et samfunn der det er lett å etterstrebe det perfekte, men som i stedet stenger av for sårbarheten i menneskelivet. Den som er et felles menneskelig eksistensielt grunnvilkår.
De som kommer for å delta på Blå Kors minJUL har anerkjent sin sårbarhet. De er modige. For disse handler det om å få styrke når man føler seg som svakest.
Jeg investerer i tid for det større gode
Som ansvarlig for Blå Kors minJUL har Svetlana Dudaitiene (38) har møtt mange skjebner. Mennesker som på en eller annen måte er frarøvet troen på det gode i livet, noe som blir ekstra synlig i julehøytiden.
– Det er lettere å eie sin egen tid når man står sammen med andre, selv om det kan kreve mange krefter å komme seg.
Svetlana bekymrer seg for det kollektive velværet og trekker frem tiden vi lever i. Med inntrykk fra mange kanaler.
– Når vi eksponeres for bildene av det perfekte, blir de mest sårbare enda mer sårbare. Vi får hele tiden presentert andres lykke på digitale flater. Mange blir smertelig minnet på sin egen utilstrekkelighet.
Mennesker trenger det som er ekte. Et bilde avkler ikke prosessen bak. Vi ser bare resultatet. Når det bygges relasjoner på dette får vi ikke med oss den sårbarheten som er en del av livet.
Jul er fredens høytid
En viktig påminner om det jordnære. Noe lunt. Hyggelig. Der man tar frem det gildeste man har. Som Tidgiver er målet å spre varme og glede gjennom en tradisjonell norsk julefeiring.
– Håpet er at alle som deltar skal få gode minner.
Å være tilstede, er den fineste gaven vi kan gi andre. Det er også noe av det fineste vi kan få. Andres tid. Tid er også å være oppmerksom på det som foregår rundt oss.
Svetlana er opptatt av at det har vært lite sosial kontakt mellom mennesker i snart et år, men snakker varmt om en annerledes julefeiring.
– Jeg erfarer at arrangementet er verdsatt uavhengig om det må holdes ute eller inne.
Begeistret forteller hun om en annerledes julekveld i innerst i en stille bakgård. Med elementer som når hjertet av norske tradisjoner. Det skal bli lunt. Harmonisk. Mellom granbar, stjerner og lukten av jul skal Blå Kors minJUL by på ulike stasjoner fylt med julemat, presanger, aktiviteter og nisser. Alt akkompagnert med kjente julesanger.
Håp kan aldri være «feil» eller «falskt»
Svetlana snakker innsiktsfullt om at man kan få et godt liv på tross av det som tynger. Mot ikke er fravær av fortvilelse, men snarere evnen til å gå videre tross fortvilelse. Hun snakker klokt om lykke. Den man lett kan forveksle med at skal komme enkelt. Men lykke kommer ikke. Lykke er noe vi kjenner innenfra.
– Den som søker glede uten å oppleve sorg, vil lett miste gleden, er min erfaring. Da blir vi ute av stand til å sørge, men også å elske. Lidelse vil alltid være en del av samfunnet fordi det er en del av livet.
Håp kan lindre lidelse. Sammen finner man til håpet. Inspirert av felleskapet. Håpet er fremtidsorientert, aldri «sant eller usant».
– Håp er dypt personlig og man bestemmer selv håpets innhold, meddeler hun og legger til.
– Som Tidgiver kan vi gi lytte til tanker og følelser, veilede og kanskje bidra med håpets muligheter. Når vi er sammen på julaften, og er en del av fellesskapet med andre, vil kanskje gleden kunne bane vei for nytt håp, avslutter Svetlana og gleder seg over å få være sammen med alle familiene på julaften.