Da Camilla mistet moren sin, gikk alkoholproblemene fra vondt til verre.
– Jeg hadde allerede et alkoholproblem, men dødsfallet gjorde at jeg kunne rettferdiggjøre drikkingen enda mer. Alt ble veldig mørk, forteller 38-åringen.
Ble en annen
Camilla har heldigvis kommet lang på vei siden den gang. Vi møter henne i det hun ankommer Oslo etter en kort flytur fra Trondheim.
– Hvordan gikk flyturen?
– Jeg overlevde! Den gikk så mye bedre enn jeg hadde fryktet, sier hun og smiler.
Å fly er nemlig bare en av mange ting Camilla har måttet «øve seg på» de siste par årene. For da angsten herjet som verst, var bare det å komme seg ut av døren en prøvelse. Helst ville hun bare forbli i sin trygge lille hule, hjemme i leiligheten, sammen med en flaske vodka.
– Ja, hadde du møtt meg for et par år siden, hadde du ikke kjent den Camilla som står foran deg i dag. Det er sikkert og visst, sier hun.
For i dag er det nesten 2 år siden hun tok sin siste dråpe med alkohol.
Byttet ut hasjen med alkohol
Så lenge Camilla kan huske, har hun slitt med angst. Og med årene festet angsten seg mer og mer.
– Jeg var det du vil kalle «flink pike» da jeg var liten. Jeg var veldig opptatt av at alle rundt meg skulle ha det bra. Da foreldrene mine skiltes var jeg 7 år, hadde mamma det veldig vondt. Jeg gjorde alt for å trøste og ta vare på henne. I etterkant har jeg skjønt at det påvirket meg mer enn jeg først trodde.
Som barn var hun ekstremt sjenert, og hun husker fortsatt første skoledag med skrekk og gru.
– Jeg vokste opp på en liten, landlig gård utenfor Namsos. Jeg husker det å begynne på skolen var fryktelig skummelt, og det ble en veldig stor overgang jeg ikke taklet særlig bra.
I ungdomsårene begynte Camilla å røyke hasj, som en måte å stresse ned og slappe av på.
– Jeg trodde jo ikke jeg kunne bli avhengig. I mitt hode kunne jeg slutte når som helst.
Etter 6 år med hasjbruk, fikk hun plutselig noen angstanfall som var så kraftige at hun ikke turte å fortsette bruken.
Istedenfor ble hasjen byttet ut med alkohol.
– Men planen var ikke å slutte å røyke og begynne på noe annet. Alkoholproblemene kom nærmest snikende, uten at jeg var klar over det selv, forteller hun.
Mistet moren
Selv om problemene med alkohol ikke oppsto over natten, hadde hun alltid følt på en lettelse når hun drakk. Som om alle tankene og stresset forsvant for hver slurk hun tok.
For gradvis ble alkoholpausene kortere og festene lengre. Og da moren brått døde i 2013 gikk alkoholproblemene fra vondt til verre.
– Dødsfallet kom helt ut av det blå. Det var et forferdelig sjokk som ble veldig vanskelig å bearbeide. Hun var jo min støttespiller nummer én og var en av få som forsto meg som person.
– I etterkant samlet det seg en ball av vonde følelser som jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere.
Hun ble sykemeldt, fikk depresjon og så ingen grunn til å stå opp lenger, forteller hun.
– Jeg kunne fint drikke en halvliter vodka om dagen. Og vin i tillegg. Dette kunne jeg gjøre i 3 uker i strekk før psyken sa stopp og jeg ble tvunget til å ta en pause. Det gikk noen dager, og så var det «på´n» igjen.
For mens alkoholen dempet angsten når hun drakk, ble angsten 10 ganger verre når hun sluttet. Til slutt ble det så ille at hun var overbevist om at hun skulle dø.
– Jeg husker jeg hadde drukket ganske godt i forkant da jeg begynte å bli skikkelig dårlig. Jeg var helt sikker på at det var et hjerteinfarkt, så jeg ba søsteren min kjøre meg til legevakta. Hun klarte til slutt å få meg til å skjønne at det var angsten som herjet. Enden på visa var at jeg helte i meg to vodkashots for å dempe angsten igjen, sier hun og rister oppgitt på hodet.
Ble lei av å være «pasient»
Tre år etter at moren døde var Camilla så langt nede at hun til slutt valgte å kontakte fastlegen sin. Da hadde hun hatt et alkoholproblem i over 5 år.
– Jeg visste at jeg ikke kunne fortsette i dette sporet og at jeg trengte hjelp for avhengigheten min. Jeg hadde jo prøvd å slutte å drikke mange ganger på egenhånd, men jeg sprakk hver gang.
Dette resulterte i at hun ble lagt inn på Blå Kors Lade Behandlingssenter. Der var hun i tre måneder før hun ble skrevet ut.
– Jeg hadde en forestilling om at jeg skulle være «friskmeldt» etter 3 måneder. Målet den gang var aldri å kutte ut alkoholen, men at jeg skulle lære meg å drikke «normalt».
– Jeg tror til og med jeg feira med en skikkelig fest da jeg kom ut, tenk på det!, sier hun og rister på hodet.
Det gikk som fryktet. Camilla fortsatte der hun slapp med å drikke store mengder alkohol for å døyve angsten og de vonde følelsene hun hadde inni seg.
Denne gangen skulle det gå hele 3 år før hun ba om hjelp og igjen ble lagt inn på Blå Kors Lade Behandlingssenter.
– Dessverre gikk det rett åt skogen igjen. Kort tid etter utskrivelsen hadde jeg en sprekk. Og deretter enda én.
Kort tid før julen 2019 ble hun derfor innlagt for tredje gang. Men denne gangen hadde hun bestemt seg. Hun var rett og slett lei av å være pasient.
– Etter den siste sprekken var det ikke lenger noe alternativ. Svaret var alltid nei, jeg skulle ikke drikke.
Ble møtt på hjemmebane
I desember har Camilla vært nykter i 2 år.
– Under siste innleggelse skjønte jeg mye mer av hvorfor jeg drakk og hva jeg konkret måtte gjøre for å slutte å drikke.
En viktig faktor for at hun har lykkes med å holde seg rusfri denne gangen, er at hun fikk svært god oppfølging fra behandlingssenteret, også etter at hun ble utskrevet.
En viktig støttespiller har vært miljøterapeut Trine Ulvang, som jobbet tett med Camilla både under og etter innleggelsen.
– Camilla har kommet en lang vei og jeg er veldig stolt av henne, sier hun.
Frem til i sommer har de to møttes fast én dag i uka for gode samtaler og fysisk aktivitet. De har blant annet gått mange fine turer i skog og mark og øvd seg på angsteksponerte aktiviteter, som for eksempel det å ta kollektiv transport.
Trine ble også med på flyturen fra Trondheim til Oslo, som en trygghet for Camilla, i tilfellet angsten skulle ta overhånd.
– Jeg har jo fungert litt som en følelsesregulator for deg. Som en du kan lufte tankene dine til når ting har hopet seg opp, sier Trine.
– Ja, det har jo vært ting jeg ikke nødvendigvis har hatt lyst til å snakke med vennene mine om, og da har det vært veldig fint å vite at jeg har hatt deg, sier Camilla takknemlig.
Hun håper nå at flere vil få samme tilbud som henne.
– For meg har oppfølgingen i etterkant vært helt avgjørende. Det har vært alfa omega å vite at noen jeg stoler på og kjenner meg trygg med har vært der for meg, dersom jeg trenger det. Det har også vært viktig å bli møtt på «hjemmebane» utenfor behandlingssenteret og få jobbe med ting som har gjort hverdagen min lettere.
Fikk angstanfall i bar
I dag er Camilla bosatt i Trondheim med samboeren sin. Drømmen er å jobbe som erfaringskonsulent så hun kan hjelpe andre som sliter med rus.
– Er du fortsatt redd for å få et tilbakefall?
– Jeg har fortsatt angst, men jeg er ikke lenger redd for at jeg skal begynne å drikke igjen. Jeg har til og med fått angstanfall mens jeg har sittet på bar, uten å drikke. Før hadde det jo ikke vært et spørsmål hva jeg hadde gjort, men denne gangen kom det ikke opp som et alternativ en gang. Alkohol er ikke lenger medisinen eller redningen, fastslår hun.
– Hva vil du si til dem som befinner seg i samme situasjon som du sto i for snart 2 år siden?
– Hvis man er i en situasjon hvor man vurderer rusbehandling, da har man det ganske dritt i utgangspunktet. Da kan det iallfall ikke bli stort verre. Jeg har iallfall ennå ikke møtt noen som har fullført en behandling som har angret på det.
Selv tok det nesten et tiår med avhengighet før hun lyktes med å bli rusfri.
– Jeg skulle så inderlig ønske jeg søkte hjelp tidligere. Problemene blir jo ikke noe mindre med årene, så det er ingenting å vente med. Samtidig er det heller aldri for sent å be om hjelp!
