Slik ble jeg rusfri

Perka Eriksen (42) vokste opp i Sundsvall i Sverige. I mai 2017 begynte han som erfaringsmedarbeider på Lade Behandlingssenter – etter et liv med rusmisbruk.

Perka vokste opp i en familie som drakk mye alkohol.

– Jeg vil ikke si at de var alkoholikere, men de drakk mye. Som liten var jeg redd og begynte å gråte for den minste ting. Tårene kom så fort noen hevet stemmene, om det var bråk på skolen eller da mamma og pappa kranglet, forteller Perka.

Da han flere år senere snakket med sin eldre bror, fortalte broren at han la merke til at Perka tok på seg en maske bare 9 år gammel.

– Jeg stengte visst bare av, og slapp ikke noen innpå meg.

Alkohol ble løsningen på problemene

Masken bar han frem til 12-årsalderen. Da smakte han alkohol for første gang, og oppdaget løsningen på alle sine problemer.

– Bekymringene forsvant og alkoholen fikk meg til å gi slipp på alt som føltes tungt og vanskelig. Den fikk meg til å være den personen jeg ønsket å være; den tøffe gutten i klassen. Han som turte å snakke med jentene, og som ikke var redd lenger.

Alkoholinntaket var i rask endring. Snart gikk Perka fra å drikke én gang innimellom til hver helg – og så til flere ganger i uka.

Solgte rusmidler

Allerede som 15-åring prøvde han hasj for første gang, som skulle bli hans nye kjærlighet.

– Rusmidlene ble fort tyngre og tyngre, og etter hvert startet jeg med amfetamin og LSD. Jeg begynte å selge dop. Jeg tenkte jeg kunne tjene mye penger på det, noe jeg selvfølgelig ikke gjorde.

– Det eneste som skjedde var at jeg havnet i flere merkelige og ubehagelige situasjoner. Det var blant annet en hendelse der jeg skulle hjem til en mann, som ofte kjøpte dop av meg. Han var sint fordi jeg var forsinka, noe jeg ofte var.

– Han rev posen med dop ut av hånden min, og sprang inn på toalettet for å få det i seg. På veien bort til toalettet gikk han over to små barn som krøp på gulvet. Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, for jeg var ruset og ønsket å få betalt for dopet. Kona hans betalte meg, og jeg gikk.

Perka forteller at dette var en periode han ruset seg mye. Plutselig en dag ble han konfrontert av han som eide dopet, at «du skylder meg 80 000 kroner».

– Han trodde jeg hadde blandet ut dopet. Jeg ble skikkelig stressa og fortsatte å selge narkotika. Jeg tok masse selv – frem til gjelda var betalt.

Utviklet panikkangst

Påkjenningen ga han panikkangst og Perka ble henvist til psykolog for å få hjelp. Der gikk han i underkant av et år.

– Jeg fortalte henne bare løgner. Det endte med at hun skrev ut en masse medisiner til meg.

Etter en stund begynte også en av Perkas venner å gå til en psykolog. Også han fikk resept på masse medisiner.

– Det førte til at vi byttet tabletter med hverandre, og ruste oss på det vi fikk utskrevet av psykologene. Vi syntes selv at vi var flinke som hadde sluttet med rusmidler.

Sluttet med dop, men fortsatte med alkohol

Da Perka var 24 år skulle han bli pappa for første gang.

– Da tok jeg en beslutning om at det nå var på tide å slutte med dette tullet. Jeg skulle bli voksen. Beslutningen sto jeg fast ved. Jeg skulle slutte med narkotika, men jeg kunne fortsette med alkohol.

Perka syntes han var flink som sluttet med dop, men han fortsette å drikke alkohol hver dag.

– Dette syntes jeg var greit fordi alkohol er et lovlig rusmiddel, og jeg kunne kjøpe det på butikken.

Vendepunktet

Slik fortsatte det til året han fylte 29 år. Da opplevde han at sin daværende samboer kom hjem og var «dritings». Hun klarte ikke å gå og Perka måtte hjelpe henne til sengs.

– Da jeg bar henne begynte jeg å lure på hvor mange ganger jeg selv hadde vært i den tilstanden. Hvor mange ganger jeg hadde sovnet under kjøkkenbordet, på toalettet, på stuegulvet og hvor mange ganger barna hadde sett meg slik.

Da tok han en ny beslutning. Perka bestemte seg for å slutte med alkohol. Han sluttet på dagen.

– Jeg var fast bestemt på min beslutning. Jeg skulle ikke begynne å drikke igjen – uansett hva som kom til å skje. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det til, og hadde det dårlig med meg selv i tiden fremover.

Bare en fest til

30-årsdagen sto for tur. Alle som kom fikk lov til å drikke alkohol, men selv skulle han være edru.

– Da den tredje personen kom bort til meg og spurte hvorfor jeg ikke drakk, klarte jeg ikke lenger å gjøre motstand. Jeg tok glasset fra ham og drakk opp alt i en slurk. 30-årsfylla skulle vare en stund.

Nye venner og selvhjelpsgruppe

Da Perka var 29 år klarte han å holde seg unna rusmidler, og møtte nye venner. De fortalte han historier om hvordan de hadde klart å slutte med fyll og dop, og fått det bra med seg selv ved å være edru. Etter Perkas siste fyllerunde på 30-årsfeiringen ringte han dem. De tok han med på sitt første møte med en selvhjelpsgruppe.

– Der gikk jeg i 2 år, men jeg hadde det ikke bra med meg selv. Jeg jobbet hardt for å få dagene til å fungere, men jeg ble bare verre psykisk. Det ble for mye for meg.

Han snakket med en av vennene sine om dette, og fortalte hvordan han sleit psykisk.

– Jeg sa at jeg ble nødt til å kutte ut flere ting i livet mitt, for å klare og mestre hverdagen, og at det dessverre måtte bli dem. Han satt lenge og snakket med meg, og det jeg husker best fra samtalen var at han sa «Perka, du kommer til å bli veldig ensom hvis du gjør dette, og den følelsen av å være ensom kjenner jeg til selv».

Ble tildelt sponsor

Noen dager senere møtte han de nye vennene sine som sa: «Perka, hvis du ikke begynner å jobbe med deg selv nå kommer du til å få tilbakefall. I en selvhjelpsgruppe ber man om hjelp, og da spør man noen om de kan bli din sponsor». Vennene hans skjønte at han ikke klarte å spørre om hjelp, så de skaffet han en sponsor som han skulle jobbe med.

– Jeg har aldri visst hva mitt egentlige ønske var; om det var å leve et liv som avholds eller en plass imellom, men jeg visste at jeg trengte en forandring. Jeg var forberedt på å prøve hva som helst for å få det til.

– Det gjorde jeg. Jeg prøvde alt min sponsor sa jeg skulle gjøre. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å merke forskjellen på meg selv. Jeg begynte å tenke og handle på en annen måte.

Selv om han fikk god hjelp og veiledning fra sin sponsor, skjønte han at det var han som måtte gjøre jobben, for å få til forandringen han ønsket.

– Denne prosessen forandret livet mitt fullstendig. Jeg sier ikke at det fungerer for alle, men det fungerte for meg! Og det har fungert siden 2006.

Han går fortsatt i selvhjelpsgrupper, og veileder andre i samme prosess.
– Jeg trenger dette for ikke å falle tilbake igjen.

Jeg husker min historie, men jeg lever ikke i den lenger!

Perka

I 2015 tok han sjansen og flyttet til Trondheim. For en som levde i aktiv rus i mange år, og aldri var utenfor bygrensen, var dette et stort steg. I Trondheim jobbet han som assistent på en bolig, og trivdes godt med det.

– Da det etter hvert ble færre vakter, fikk jeg en e-post fra en venn, der hun hadde sendt over stillingsutlysningen som erfaringsmedarbeider. Hun skrev: «Perka, jeg synes du skal søke på denne stillingen. Den hadde passet deg perfekt».

– Jeg søkte! Av 16 søkere, ble det jeg som fikk jobben som erfaringsmedarbeider hos Blå Kors Lade Behandlingssenter. Det har jeg ikke angret et sekund på!