Vigdis og døtrene hennes, Kine og Emilia, er tilbake på Blå Kors klinikk Skien 20 år etter at hun var her gravid med lillebror. Vi snakker sammen om tiden på klinikken og deler minner fra oppholdet her for de alle tre. Vi snakker også om å vokse opp med en mamma med problematisk rusmiddelbruk og hva jentene tenker om hva de trengte som barn.
Den gang het vi Borgestadklinikken og Vigdis var her frivillig innlagt gravid. Vigdis har slitt med rusproblemer siden hun var 18 år, og selv om det har vært nyktre perioder, har rusproblemene dominert livet fram til nå. De siste månedene har imidlertid vært gode, etter at hun ble medisinert. Det er tre flotte jenter som kommer til oss denne augustdagen. Vigdis er tydelig stolt av døtrene sine.
En takk på e-post
Det er Kine har tatt kontakt med oss på e-post og forteller at hennes mamma var pasient på klinikken da hun var gravid med Kines lillebror. Kine skriver blant annet at hun har mange gode minner fra tiden mamma var på klinikken og hun skriver videre:
…..Tusen takk for at dere tok vare på mamma og lillebror i magen, og takk for at dere tok vare på meg og lillesøster. Jeg tror ikke det er mange som forstår hvor viktig jobben dere gjør er og at det i det hele tatt er mulig å søke hjelp og fortsatt se barna sine på ukentlig basis – uten å forårsake traumer og vonde tanker for små hoder.
Gjensyn med klinikken
Vi inviterer Kine og mamma til et gjensyn med klinikken. Kines søster, Emilia, er også med.
– Vi var på besøk her i helgene og vi husker menneskene her som varme og hyggelige. Det var fine opplevelser å ta med seg, det var gode rammer og gode rutiner, smiler jentene. De forteller om minner fra filmkvelder med popcorn og gårdbesøk i nærmiljøet. De husker juleforberedelser med pepperkakebaking og kos. Jentene, og særlig Kine som var eldst og 8 år den gangen, husker en tid da mamma var på klinikken som fin og trygg, selv om mamma ikke bodde sammen med dem.
Vigdis husker både fine ting og vanskelige ting. Å komme inn på avrusningen og føle seg alene og redd. En tydelig og myndig behandler på familieenheten og jordmor som var god å komme til. Medpasienter og hverdag i enheten. Hun smiler også over minner av hvordan det ble laget gipsavstøpning av den gravide magen og at jentene var sammen med henne den dagen og fikk lage egne gipsmasker.
Hun forteller at hun var på klinikken i 7-8 måneder og reiste hjem en måneds tid før fødsel for å føde på det lokale sykehuset. Videre sier Vigdis at hun da var nykter i to år og at jentene bodde hos henne med delt omsorg med deres pappa i ytterligere to år etter det.
– Så gav jeg fra meg omsorgen, jeg forstod det ikke gikk. Jeg har rust meg i mer enn 30 år, men er nå er medisinert og det går bedre.
Å være barn som pårørende
Fra klinikken er seksjonsleder Kristin Håland og forløpskoordinator Lise Oftedahl med i møtet med de tre. Det å være barn, og også voksne døtre som pårørende, er blant samtaletemaene.
– Hva har dere fått av bistand og hjelp i oppveksten, spør Lise.
Emilia forteller at hun fra 2.klasse og ut ungdomskolen snakket ukentlig med helsesøster på skolen. Hun ble en viktig støttespiller for henne og Emilia fikk et sted hun kunne snakke fritt. Det var ikke alltid like lett å oppleve seg selv som annerledes fordi mamma hadde rusproblemer og ikke bodde sammen med dem.
Kine forteller at hun fikk tilbud om å være med i en gruppe for barn som var pårørende. Hun tror barna som var med der hadde ulike utfordringer pga. sykdom eller belastninger i familien. Hun husker at det var flaut at det var så synlig at hun skulle være med på gruppesamlingene, da hun ble hentet ut av klasserommet.
– Som barn ønsker du å være «normal», som alle andre, og det er vanskelig å være den jenta som har en mor med rusproblemer, sier Kine. Begge jentene hadde en far som var omsorgsbasen i oppveksten og også en tante som har betydd mye. Men det har også vært mange flyttinger og uro.
Informasjon og faste kontaktpersoner
– Hva kunne dere ha hatt behov for når dere ser tilbake?
– Vi kunne fått enda mer tilpasset informasjon og undervisning om å være rusavhengig. Så hadde vi kanskje forstått mer, sier Emilia.
Kine legger til at en fast kontaktperson å forholde seg til hadde vært bra. En person som kjenner historien så du slipper å fortelle igjen og igjen.
Som voksne er det fortsatt sånn at de tenker mye på hvordan det går med mamma og om hun har det bra. Emilia forteller hvordan hun kan bli bekymret om telefonen ringer på et uvant tidspunkt og den første tanken som kommer er «har det skjedd noe med mamma».
Hvordan har de tre det i dag
Emilia har utdannet seg til sykepleier, bor på Sørlandet og jobber i dag på en avrusingsavdeling.
– Det så jeg ikke komme da jeg var underveis i utdanningsløpet, men det ble slik. Jeg har nok et hjerte for brukergruppa, sier Emilia. Men legger til at det er vanskelig å snakke med pasientens barn, det blir for nært.
Kine har utdannet seg innen digital markedsføring. Hun bor i Oslo og neste sommer skal hun gifte seg. De tre forteller at etter besøket hos oss skal de videre til Oslo og være sammen den helgen for blant annet å se på brudekjole.
Egne barneansvarlige
Blå Kors klinikk Skien har et familie -og generasjonsperspektiv med seg som et grunnlag i hvordan forstå pasientenes problemer og hvor komplekse de ofte er. Et rusmiddelproblem berører flere enn den som har problemet. Pårørende har rett på informasjon og helsepersonell ble i 2010 lovpålagt å ivareta barn som pårørende. Det innebærer at klinikken har egne barneansvarlige. De har som oppgave å kartlegge om pasientene har barn og bidra så barnet får informasjon og barnet kan for eksempel komme på besøk til klinikken.
Gode råd om barn som pårørende
- Gi barnet/barna informasjon som er tilpasset barnets alder
- Søk informasjon om hva som er vanlige reaksjoner hos barn når et familiemedlem har rus/spilleproblemer
- Det er viktig for barnet at rutinene i hverdagen opprettholdes selv om de voksne nære er i behandling
- Skole/barnehage/helsesøster bør få informasjon om situasjonen i familien så barnet kan bli ivaretatt i hverdagen der det er til daglig
- Informer og involver andre i barnets nettverk